Žodžiai dainai: Dodheimsgard. Midnattskogens Sorte Kjerne.

Taus som graven siger skodden
vat og mork mot skogen
Legger seg olmt til rette sa,
og hvisker kald og tett
Alvefolk og tuss og troll
I rad De vadrer frem
I denna senhost, morke natt
lusker hver en vett
for a gi seg hen

I nattens vandring gjenom skog
og mark, hvor stillhet rader
For fred er makt og styrke der
hvor taken herjer fritt
For lumsk er Den, sa hver en sjel
ser frelsens dunkle trone
apne seg I fjernt et syn
Dithen Vi drar skritt for skritt

Dit hvor dette kuldemorket
og frihet rader mektig
Der tilvaerelsen vil apne seg
for evige nattens-timer
Der aldri solen reiser seg
og torker tort hvert blad
Der hvor dommedagens bjeller
Henger pa HANS borg og kimer

Men en takferd ma gjemme seg
natten star pa hell
Og solen titter avskyselig opp
mellom hoye og bratte fjell
Dog en tid skal komme
hvor man styrter lysets sete
Og alle alle dens disipler skal
fortvilet I morket lete

Soke efter en lysets gud
som morkets tjenere da har drept
Og pinefullt skal de straffes for
sin uvinnelige darenskap
Fellen tradde De I selv
da de provde a felle deb sorte horden
Pines I all evighet
som uverdiga slaver av Satans orden